Noen dager før jul spurte jeg Vidar hva han hadde opplevd i 2009, og sammen kunne vi ramse opp flere hendelser vi har opplevd sammen eller alene som har satt sine spor. For min del er listen lang, 2009 har vært en innholdsrikt år. Aller mest på godt, men den siste tiden har jeg også kjent på den såre og vonde følelsen man får av å miste noen som aldri kan erstattes.

I 2009 skjedde blant annet dette:

• Jeg møtte Vidar, som bare har vært god og grei med meg, og som er klippen i livet mitt
• Rebecca og Stian ble foreldre til skjønne og gode Magnus Emil, og han er jeg fadder til
• Reisedrømmen ble oppfylt da jeg fikk reise til Kenya høsten 2009 sammen med åtte gode venner fra Høgskulen i Volda
• Vidar fikk tilbud om ett års engasjement i Nairobi, og vi fikk muligheten til å jobbe på samme sted
• I Kenya ble jeg kjent med mange fantastiske mennesker; blant annet Kristin, Goddie, Godfrey, og jeg fikk 280 barn på et blunk

Når jeg nå har “oppsummert” mitt 2009 så har jeg bare tatt med noen få høydepunkter. Det har vært et ytterst innholdsrikt år, og jeg kunne skrevet side opp og side ned om blant annet kulturopplevelsen jeg fikk da jeg var i Kenya, og om hvor kjekt det er å se venninnen min væremor til en nydelig gutt. Det gjør jeg ikke, men alt er gjemt i hjertet mitt, og jeg henter det frem fra tid til annen.

De som følger bloggen min er mennesker som kjenner meg, og de vet også at jeg akkurat har mistet en som betydde mye for meg . Følelsen av maktesløshet og tomhet er også erfaringer jeg tar med meg inn i 2010. Jeg visste at mormor ikke ville leve evig, men jeg ante ikke hvor tomt det kom til å bli etter at hun var borte. Denne uken fikk vi en grav å gå til, og den vet jeg blir flittig besøkt av hele familien.

Helt til slutt vil jeg takke alle som er innom bloggen min for året som har gått. Jeg håper at dere har like mange høydepunkter å se tilbake på som jeg har. I 2010 legger jeg det vonde bak meg, og vil dermed ønske dere alle et riktig godt nytt år!

I dag er det første juledag, og jeg sitter hjemme hos min kjære mor i Bergen. Ute laver snøen ned, og det er riktig så koselig. Kontrastene mellom Norge og Kenya er store, men samtidig også små. De ytre rammene er forskjellige, jeg reiste fra sol og sommervarme i begynnelsen av desember til et iskaldt Norge. Det er også en mer synlig struktur og system her, men det er det i Kenya også; jeg fant bare ikke ut av det. Det jeg tenker mest på i ettertid er at vi er alle like, selv om man bor Mathare, Nairobi, Bergen eller Volda. De ytre rammene er med å påvirke oss som mennesker, og selv om utgangspunket er ulikt, så er vi ganske like likevel.

Jeg har hatt en fantastisk tid i Kenya, og jeg har blitt kjent med mange fine mennesker. Når jeg tenker på kenyanere, så tenker jeg på mennesker som aldri sier nei. Uansett hva jeg har trengt hjelp til, så har de stilt opp. Jeg er veldig taknemlig for de tre månedene jeg fikk i Nairobi, og for alt jeg har fått bli med på. Dette er erfaringer jeg tar med meg videre, og hver og en av de jeg har blitt kjent med har gitt meg ny lærdom som jeg aldri vil glemme.

Jeg avsluttet Afrikaeventyret mitt to uker før planlagt fordi jeg ønsket meg hjem til familien. Min kjære kjære mormor døde i begynnelsen av desember. Det er et stort tap for oss alle, for hun var (og vil fortsette å være) klippen i livene våre. Juleforberedelsene i år har derfor vært annerledes, og for meg mer til ettertanke enn før. Det ble jul hos oss også, og i går var hele Gaassand-buketten samlet hos min mor. Det var en koselig stund, vi spiste pinnekjøtt, gikk rundt juletre og hadde et hav med julegaver.

I løpet av mine tre måneder i Kenya har jeg hatt 3000 treff på bloggen min, og for det vil jeg si tusen takk. Blogging er veldig gøy når man har lesere, og jeg tror jeg vil fortsette med det selv om sirkelen nå er slutten og jeg er tilbake i Norge. Over nyttår skal jeg til Volda og gjøre innspurten på bachelorgraden min, om et halvt år er jeg faktisk ferdig utdannet sosionom. Hva bloggen skal brukes til vet jeg ikke helt, men jeg skal holde den aktiv. Forhåpentligvis skal jeg ut på en ny reise om ikke så veldig lenge.

Ellers håper jeg at alle har en fin jul med sine nærmeste.

Julehilsen fra Cathrine

Det var fantastisk å se dyr ute i den frie natur, og vi så blant annet løve, gepard, giraff, elefant og bøffel.Vi hadde en super sjåfør som kjørte oss dit vi ville, og vi kom veldig nærmt dyrene. Kjempegøy var det. Alle bildene er tatt av min kjæreste og personlige fotograf Vidar Stadheim.

Jeg blir litt sprø av å ligge så mye på rommet, for det er der jeg har ligget hele uken. Jeg har virkelig savnet å kunne stå opp fra sengen å gå å ligge meg på sofaen, men jeg er ikke så hjemme her at jeg kan det. Jeg har hatt litt hjemlengsel disse dagene. Jeg har sett endel serier på Vidar sin mac, men det blir litt ensformig i lengden. I går var jeg bare nødt til å ta en tur ut, og avtalte med Vidar å treffe han i byen om ettermiddagen slik at vi kunne gå på kafe og spise. Jeg bestemte jeg for å dra til byen litt tidligere, slik at jeg hadde tid til å gå litt for meg selv for å teste hvor godt jeg kjenner denne byen. Jeg skulle også ta buss til byen alene for første gang også.

En ting man bare må bli vant til med Nairobi er at det er stor sannsynlighet for at trafikken står. Trafikkreglene blir ikke overholdt på samme måte som i Norge, og køkultur er et begrep mange buss/matatusjåfører helst ikke vil vedkjenne seg. Er det kø en vei så bruker man motsatt felt til å komme seg frem. Det hjelper ikke på saken at det er vanvittig mange biler her. Dette fører ofte til at trafikken står. I går valgte jeg å reise til byen i den verste rushtiden, men jeg skriver det på kontoen for nybegynner-uflaks. Halvveis inne i byen møtte vi rushet, og bussen som jeg satt i snudde og kjørte en annen vei. Jeg ble litt nervøs, og feberen min skjøt i været et øyeblikk der. Jeg visste egentlig at jeg kom til å ende i byen, men det var trafikk-kork alle veier, så jeg var redd bussen skulle stoppe og be oss finne et annet alternativ. Mitt skrekk-scenario der og da var at jeg måtte gå av i et fremmed område og ikke vite hva som var hverken foran eller bak meg.

Bussen kjørte heldigvis hele veien til byen, og det var greit å få denne erfaringen. I byen fant jeg også helt greit frem. Det var greit å gå litt alene, og jeg fant frem dit jeg ville.

Håper alle har en fin helg hjemme.

Denne uken har jeg ikke vært på jobb. På mandag hadde meg og Kristin fri for å jobbe med praksisoppgaven, og da kjente jeg litt på at jeg ikke var i form. Utover kvelden ble det bare verre, så da ble det hjemmedag på tirsdag. Onsdag er fast studiedag, og den ble tilbragt i sengen med x antall episoder med Criminal Minds. Det var ikke den kjekkeste dagen. I dag har jeg atter en gang rigget meg til i sengen, men jeg kjenner at jeg er litt bedre. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å dra til legen hvis jeg skulle være hjemme i dag også, men det virker så drastisk å dra på sykehuset for litt feber. Skjønt hva jeg har i feber er jeg ikke sikker på, for det er umulig å måle av febermålet Vidar kjøpte til meg i går. Jeg ser det an litt til, og helt sikkert litt til etter det før jeg bestemmer meg for å dra på Aga Khan. Som jeg sa til Vidar for noen dager siden; “Meg og Kristin har til sammen fire personligheter, så det tar av og til litt tid å bli enig”.

Siden jeg har vært hjemme hele uken har jeg hatt litt tid til å surfe internett, og jeg har kommet over en fantastisk flott internettside;

http://www.dayswithmyfather.com/

Dette en manns dagbok om de siste årene i farens liv.. med utrolig nydelige bilder..Rørende og veldig vakker.

Forrige uke var en veldig fin uke. Vi var på kino og Galitos på tirsdag og onsdag var studiedag og gikk bort i lesing. På torsdag hadde vi langdag, da var vi først på St. Michael, og så på Haba na haba for å være med på brassband-øving og to møter. Torsdagene er alltid slitsomme, så kveldene renner stort sett ut i ingenting. Fredag var en festdag på St. Michael for da gjorde det første kullet fra den treårige barnehagen seg ferdig, og vi hadde en ordentlig “graduation ceremony” med brassband, marsjering, taler og utdeling av diplom. Det var veldig gøy å få være med på, og de små var ordentlig fine antrekkene sine. Bilder kommer.

I helgen har vi hatt besøk av Lene og Therese som har praksis i Nakuru. På lørdag viste vi de St. Michael og Haba na haba, og de fikk bli med på Playbackøving. Vi så også litt av lørdagskonserten før vi dro hjem igjen. Lørdagene er også lange dager, så i stedet for å dra ut om kvelden satt vi heller hjemme og slappet av med noen øl. Det var koselig. Fin uke, og fin helg.